Miljømerking av friluftsklær

Svanemerket, Bluesign, EU Ecolabel og OEKO-TEX er merker som skal fortelle om gode materialer som er skånsomme mot naturen. Men hva betyr de egentlig, og hvilke forskjeller og likheter finnes det mellom miljømerkene?

På nett ser du ikke lappene med miljømerking dingle, slik du gjør når du står i en klesbutikk. Da gjelder det å være mer aktiv i letingen etter miljømerkede klær og tekstiler. Framfor alt er det viktig å være godt lest, slik at vi som forbrukere vet hva merkingen står for. Det er ikke alltid like enkelt, ettersom antallet merker har økt de siste årene.

Ville vesten uten standardisert merking og kontroll

Et problem er at det mangler et sentralt regelverk for miljømerking, og at kontrollene er mangelfulle. Iblant kan et plagg ha et miljøsymbol fordi en bestemt del av plagget består av økologisk bomull. Om resten av plagget så inneholder materialer som er miljøskadelige, later produsenten som ingenting. Dette kalles gjerne greenwashing, eller grønnvasking på norsk.

I tillegg hender det at både produsenten og butikken løfter fram nettopp den jakken som et bedre miljøvalg enn de konkurrerende jakkene som henger ved siden av. Da kan det fortsatt være slik at samtlige jakker på stativet er dårlige for miljøet.

Friluftsbransjen er litt ekstra spesiell

Det som gjør friluftsbransjen litt ekstra spesiell, er at klærne og utstyret skal og er ment å brukes ute i naturen. Forbrukeren verdsetter natur og naturnære opplevelser, og det gjør at markedsføringen gjerne frister med vakre miljøbilder fra skog, hav og fjell.

Blant forbrukerne finnes det nok en høyere grad av miljøbevissthet og vilje til å tenke bærekraftig. Det burde bety at merkingen var ekstra godt gjennomlyst, men når standardene mangler, blir det likevel vanskelig å ta gode valg.

Vanlige grønne merker

Svanemerket

I Norge er Svanemerket det offisielle miljømerket. Det forvaltes av Stiftelsen Miljømerking i Norge på oppdrag fra staten, og målet er velfungerende forbrukermarkeder og et forbruk som er bærekraftig både miljømessig, sosialt og økonomisk.

Svanemerket er en nordisk miljømerking der hvert land har eget ansvar for lisenser, kontroller og markedsføring. Ulike bransjer har ulike krav, formulert i egne kriteriedokumenter. For tekstiler er det kriteriedokumentet for tekstiler, skinn og lær som veier tyngst i vurderingen.

I kriteriene ligger det omfattende krav til innhold og utslipp av stoffer som er skadelige for mennesker og miljø. Materialene får heller ikke inneholde flammehemmere eller antibakterielle stoffer. I tillegg stilles det krav til arbeidsvilkårene under produksjonen av klærne.

Nettsted: https://svanemerket.no/

EU Ecolabel

EU Ecolabel, også kalt EU-blomsten, er EUs offisielle miljømerke. I Norge forvaltes det av de samme folkene som står bak Svanemerket, og de to merkene ligger nært hverandre i ambisjonsnivå. Merket brukes på både produkter og tjenester innenfor en rekke ulike produktgrupper.

Tøffe kriterier og nøye kontroller skal sikre at vilkårene faktisk oppfylles, slik at forbrukerne kan stole på merket og gjøre nettopp gode miljøvalg. I en åpen database kan vi søke opp bestemte produkter og se om de har en gyldig lisens.

For tekstiler stilles det krav gjennom hele kjeden, fra fiber og farging til ferdig plagg, med grenser for kjemikaliebruk, utslipp til vann og innhold av skadelige stoffer. Kravene omfatter også hvor slitesterkt plagget er, slik at det faktisk varer.

Nettsted: EU Ecolabel

Bluesign

Det sveitsiske selskapet Bluesign Technologies utsteder Bluesign-merking av tekstiler. Tanken bak gjennomgangen deres er at flere faktorer skal veies inn i én enkelt standard. Det er helse, vannforbruk, kjemikalier og luftutslipp som må oppfylle bestemte kriterier for å få lisens. Det skal også tas hensyn til arbeidervern og samfunnsansvar (CSR).

Bluesign jobber med systempartnere, altså hele selskaper og varemerker som arbeider mot å oppfylle alle kravene. For oss som forbrukere kan det forenkle en hel del, siden vi kan velge ut fra varemerke og ikke enkeltplagg.

Du kan søke i databasen deres etter merker som er Bluesign-partnere. Blant de norske produsentene finner vi blant annet Norrøna, Bergans og Helly Hansen.

Nettsted: https://www.bluesign.com/en

OEKO-TEX

OEKO-TEX® er et av verdens mest kjente og mest utbredte miljømerker. Sertifiseringen følger produksjonen av tekstiler fra råvare til ferdig sluttprodukt. Testene gjennomføres ved tilsluttede forskningsinstitutter, og siden Norge ikke har noe eget institutt med sertifiseringsrett, går norske produsenter til institutter i utlandet for å bli godkjent etter STANDARD 100 by OEKO-TEX®.

Fokuset bak denne merkingen ligger på å utelukke stoffer som er helsefarlige. Et klesplagg kan bli sertifisert dersom det oppfyller de høye humanøkologiske kravene som stilles.

Sertifisering kan søkes i fire ulike produktklasser: I) for barn under 3 år, II) materialer i direkte kontakt med hud, III) materialer uten eller med svært lite hudkontakt og IV) innrednings- og dekorasjonsmaterialer.

Nettsted: https://www.oeko-tex.com/en/

GOTS

Global Organic Textile Standard, eller kort og godt GOTS, er også en internasjonal merking for klær og tekstil. Sertifiseringen innebærer at det vurderes ut fra et helhetsperspektiv med tanke på miljø, helseaspekter og sosialt ansvar.

Økologisk dyrking av naturfibre deles inn i to ulike klasser. For at et klesplagg skal få kalles organic, må det bestå av minst 95 % økologisk fiber. Alle GOTS-merkede plagg skal bestå av minst 70 % økologisk framstilt råvare. Det innebærer blant annet at kunstgjødsel ikke får brukes, og GMO er strengt forbudt.

Nettsted: https://www.global-standard.org/

Tvilsomme merker

Better Cotton Initiative (BCI) er en merking du iblant kan se på klær laget av bomull. Det kan høres ut som et godt alternativ, men egentlig er det bare bedre enn det verste. Det betyr for eksempel ikke at bomullen er økologisk dyrket, bare at den er noe bedre dyrket enn konvensjonell bomull. Dette er et typisk eksempel på greenwashing.

Resirkulert materiale er også et moteord som har fått mer plass i produktbeskrivelsene den siste tiden. Det er selvsagt bra å ta vare på materialer som allerede er framstilt, men det betyr ikke at selve gjenvinningsprosessen holder et godt nivå verken miljømessig eller menneskelig. Det krever et høyt teknisk nivå å gjenvinne tekstilfibre, og i enkelte tilfeller går det med mye ressurser. For den svært miljøbevisste forbrukeren bør gjenbruk komme før gjenvinning. Vi trenger tydeligere merking og en dypere forklaring av hvordan gjenvinningen utføres, og hvilken påvirkning den har på miljø og helse.